“Jeg kan få brukt både de vare og sårbare sidene av mitt utrykk, så vel som det mere vulkansk ekspressive” seier ljòdmeister Sondre Pettersen, om plassen som Surtsey-prosjektet har i kunstnarskapen hans. Og det var ikkje tilfeldig at ur-crew, regissør og medprodusent Jon Tombre valde nettopp Pettersen til å vere med i Sursey. Tombre kjenner Pettersens individuelle uttrykk og visste at det ville bidra til Surtsey-kvaliteten.

For Surtsey blir til, igjen. Skapnaden skjer for alvor i 2020. Men allereie no har ur-crew Jon Tombre og Mette Karlsvik engasjert nokre av Nordens mest spennande kunstnarar og andre samarbeidspartnarar for å utvekle verket.

Den neste veka vil vi presentere vårt felag, samarbeidspartnarane våre. I dag: Lydmeisteren Sondre Pettersen!

Sondre er utdanna frå jazzlinja på Musikkonservatoriet i Trondheim, og var før dette kjent frå Melodi Grand Prix Junior. Han vann den norske finalen i 2006, og kom langt i den internasjonale finalen. Han driv bandet Draum, og har elles blitt oppdaga av norske teatre. Han har spelt på store institusjonsteatre som Det norske Teater, Hålogaland Teater, Trøndelag Teater.

Tomre og Karlsvik har hatt særs gode røynsler med å jobbe med Sondre tidlegare, mellom anna med unge utøvarar i Ålesund på vårt take on Heksejakt (2016). Sondre spelte-sang også i barneoperaen Majka, jenta frå verdsrommet kjem att (2015).

Sondre vart involvert i Surtsey-prosjektet i oktober 2019, då han skulle bli med oss på produksjonsreise til Reykjavik. Sidan har han vore med, også over havet og til Reykjavik. Der snakke-spelte-sang vi om to unge menneske i ein liten båt på havet. Og det er her mine spørsmål til kunstnaren begynner. Eg lurer på: Har Sondre Pettersen vore på ein liten båt på havet?

SP: Min familie har et feriehus på Senja, en fantastisk vakker øy utafor Tromsø. Rett ut fra Senja ligger «storhavet», som de lokale kaller det. Havområdene her har både vært levebrødet for folk gjennom fiske og turisme, samtidig som det har tatt mange menneskeliv opp i gjennom tiden. Både havet og fjellene på Senja har ofte fått meg til å føle meg veldig liten sammenlignet med de enorme naturkreftene. De har gitt meg en ærefrykt for naturen.

En gang jeg var langt ute på havet her kom havtåka plutselig, uten forvarsel. Det er dessverre umulig å forutse denne tåka, før man plutselig er innhyllet i den. Når den kommer mister man all retningssans, noe som er skummelt siden det finnes områder med mye skjær, sandbanker og store steiner som kan knuse båten. Det er også skummelt å komme for nærme land i visse områder, da bølgene slår inn mot de bratte fjellveggene som stuper ned i havet. Jeg husker at jeg ble veldig redd, da jeg ikke visste hvilken retning jeg skulle ta for å komme meg hjem.

MK: Havet er ein enorm kraft. Men kva med vulkansk kraft. Har du hatt røynsler med utbrot?

SP: Jeg føler at jeg har hatt en del nærkontakt med vulkanske utbrudd, i alle fall av den menneskelige typen. De kan være fantastisk intense, og jeg har opplevd å bli oppslukt og forhekset av dem. Det er lett å bli lokket så nærme at man glemmer at man ikke rekker å komme seg unna når det store lavautbruddet kommer.

MK: Kva forhold har du til geologi som fag?

Gjennom mitt møte med teksten i Surtsey frem til nå har jeg blitt interessert i det å se sammenhenger mellom geologi, mytologi og psykologi. Altså at prosesser og former i naturen kan sees i sammenheng med menneskelige psykologiske prosesser. For meg virker det som at disse sammenhengene ligger dypt i oss og i språket vårt. At også den menneskelige psyke kan ha sine vulkanske utbrudd, mørke og kalde vinterperioder, regnversdager, solskinnsdager eller plutselige fallgruver. Jeg syntes det er spennende at mennesker gjennom tidene har personifisert naturen, som for eksempel i de norske folkeeventyrene hvor fjell og steiner blir levende troll. På meg virker det imidlertid som at vi med tiden har skapt et skille mellom oss og naturen. Vi sier for eksempel at vi går «ut i naturen» og ikke «inn i naturen». I forhold til klimakrisa vi står i og ovenfor, tror jeg personifisering av naturen kan henge sammen med det å respektere naturen, og å forstå at vi er en del av den. 

MK: Du har med deg sterke personlege røynsler til Surtsey-prosjektet. Men kva med det handtverksmessige og kunstnariske. Korleis vil du sjølv skildre kunstnarskapet ditt? Og kva får du brukt av deg sjølv i “Surtsey”?

SP: Mitt hovedprosjekt musikalsk har vært bandet DRØM hvor jeg skriver elektronikapop med nordnorsk tekst, spilt av jazzmusikere jeg ble kjent med på Jazzlinja i Trondheim. Debutplaten til DRØM viste seg etterhvert å bli et konseptalbum over et 7 år langt kjærlighetsforhold fra start til slutt, “Drømmen Om Oss”. Som i de fleste prosjektene jeg gjør, jobbet jeg her i skjæringspunktet mellom teater og konsert.

I Surtsey tenker jeg å bruke meg selv som improviserende musiker, med stemme og elektroniske instrumenter. Jeg vil også kunne bruke min erfaring som skuespiller i forhold til arbeid med tekst og bevegelse. Som alltid vil jeg arbeide for å avkle, i forsøk på å komme inn til en kjerne som føles kunstnerisk troverdig, ekte og viktig. Jeg ser for meg at jeg kan få brukt både de vare og sårbare sidene av mitt utrykk, så vel som det mere vulkansk ekspressive. 

Det er muleg å erfare eit møte mellom Surtsey & Sondre i Reykjavik i veke 7, 2020.

REKJAVIK / november

1.

18 trikken mot Jernbanetorget. Har med koffert og sekk skal ut og reise. Klemmer meg inn, kofferten trang mellom føttene. Det går akkurat. I det andre sete ligger en ung mann. Han har beina på setet, svarte joggesko og svart hettegenser. Han ligger med beina på sete. Skal jeg sette meg? Vise han at han ikke er alene. Hele den store svarte kroppen velter utover, han ligger helt skeivt. Han har skjegg, er han rusa? Han har hånda langt nedi den svarte joggebuksa. Innimellom rykker det i han. Runker han? Ingen på trikken bryr seg. Ingen på trikken setter seg. Runker han? Han drar buksa langt ned. Ser hvit hud og skinka hans. Han rykker til flere ganger. Ikke en lyd. Trikken ruller forbi Tullinløkka. Han strekker seg ennå lenger. Hånda langt nedi buksa som om den forsvinner bak og forbi mens han fortsetter å rykke til. Runker han? Prøver å ikke se, men følger med. Hodet ligger skeivt mot vinduet inne i hettegenseren. Trikken over Stortorget. Må få med sekken, dra fram kofferten. Den unge pene jenta vis a vis ser ubemerket ut. Smyger over kofferten min. Smiler. Selv klarer jeg ikke å la vær, jeg må se. Er han rusa? Runker han? Burde jeg gjøre noe? Reiser meg, ser rett på han. Prøver å få kontakt, får det kanskje i et glimt. Ser inn i brune øyne, langt hår, ung mann med skjegg. Ser at leppene beveger seg. De beveger seg hele tiden. Blikket forsvinner. Jeg går av. Går av trikken. Jernbanetorget, skal videre. Tenker på det blikket, den mumlingen, skal videre. Skal til Gardermoen. Skal videre til Reykjavik. Tenker på den mumlingen.

2.

Sitter midt på gulvet i den norske ambassaden i Reykjavik. Noen sitter i sofaen bort i der og andre sitter der. Det er helt stille. Sondre tar henda foran munnen. Det er helt stille. Så begynner han en merkelig hakkende lyd. Jeg griper mikrofonen og hører på hakkingen. Det er helt stille, kjenner en spent ro. «hva er Surtsey» spør jeg Mette. Hun ser på meg og begynner å snakke. Hun slipper ikke blikket. Jeg slipper ikke blikket, legger merke til damene i sofaene. De lytter til Mette, samtidig som hakkinga til Sondre pågår. Jeg lytter jeg og, så sier jeg «kanskje vi skal høre hva Sondre mener». Setter mikrofonen foran Sondre, hakkinga stiger og fyller rommet. Det hakkes mer. Plutselig begynner han å snakke. Senja. Han forteller om å være ute på sjøen når tåka plutselig kommer. Jeg tenker på hvor stort havet er. Hvor redd jeg ville vært i en liten båt. Plutselig står jeg der. Vi har planlagt å stå på en rekke og nå står vi. Alle tre på rekke. Vi snur. Damene i sofaen ser på. Vi bare står der. Det går langsomt, kjenner igjen en spent ro. Tenker ikke på noe. Bare står der. Merker at alle ser, særlig når vi snur. Nå puster vi. Det høres. Pust i dette dempede rommet. Sondre har satt i gang en buldrende tone. «hva er Surtsey». Vi lager performance i den norske ambassaden. Dronningen og kongen henger på veggen. Fargene er dempet, det er hyggelig men stivt. Det lukter offisielle Norge. Det er fint å sitte spent, stå rolig, snakke, ta mikrofonen, se inn i øyene til Mette, høre Sondre, løfte armene og sveve med. Vi svever i stuene med ambassadørens blikk på oss. «hva er Surtsey» spør vi, «velkommen til Surtsey» sier vi. Vi er i Reykjavik. Vi er konsa, vi er letta også flyr vi gjennom denne offisielle stua. Det løfter, gjør oss til kunst. Vi blir til kunstnere nå. Nå er vi det. Nå er vi der mens Sonja og Harald ser på. Nesten. Det ligger en bok under kongebilde. Jeg skriver først navnet mitt så performer. Nå ligger det der i protokollen.

3.

Jeg tar av meg klærne henger av alt på en liten levegg. Det er to grader og innimellom ligger noen frosne krystaller i mosen. Jeg står uten klær. Det er glatt så jeg går forsiktig over plankene. Jeg er ikke alene, det er masse folk her faktisk, masse folk uten klær. Noen med lue på men uten klær. Jeg vasser uti elva. Vannet er kok varmt. Jeg finner en kulp og setter meg. Det er som å sette seg i et for varmt badekar. Merkelige lava land. Jeg strekker ut beina, det går. Jeg legger meg bakover, det går når jeg bare gjøre det gradvis langsomt. Det varme vannet renner over hele meg. Jeg blir liggende og le. Alle ler i det varme vannet. Det er masse folk, jeg hører polsk, fransk og nederlandsk. Unge folk uten klær ligger i en stri elv og dupper seg. Det er noe med dette vannet. Jeg blir liggende, jeg legger meg helt ned. Jeg legger bakhode helt ned og kan høre vannet. Jeg snur meg og krabber på magen oppover elva. Kjenner at utenfor kulpen er vannet enda varmere. Det er så varmt at jeg må opp. Jeg står ved leveggen min. Jeg er helt rød. Føttene, leggene, magen, armene – skikkelig røde. Jeg finnes ikke kald. Det er to grader, jeg ofrer t-skjorta og tørker av meg svovel vannet. Godt å stå i den kalde lufta. Det her er som badstue, lenger opp ligger han polske og hviler seg på en isklump. Får på meg klærne og ser de franske som tripper i det varme vannet «c´est trop chaude». Kroppen er annerledes, jeg går nedover med klær på. Hører på alvorlig samtale og kjenner at huden, musklene og hode er annerledes. Det lukter svovel. «Under havet sprekker bunnen, mørkt, mørkt» pugger jeg. Teksten som ikke sitter som jeg prøver å lære. Lavaen er løs å gå på. Skoene er gode å gå i. Jeg er glad jeg har klær nå. «Depersonalisering, var det det du sa?» Alvorlig samtale. Jeg er enig «depersonalisering» passer bra nå.

4.

Vi bor i det nordiske huset, Mette har «sitt» rom og jeg «mitt» rom. De ligger i enden av huset. I går jobbet vi her og. Det nordiske huset er tegnet av Alvar Aalto. Det ligger ute ved et våtmarksområde. Der det ligger gjess i vannet. Innenriks flyplassen ligger rett ved, innimellom buldrer fly rett over. Hele tiden høres suset fra motorveien. Det er en jevn strøm av biler og lys på den andre siden. Byen er bak der igjen, en slak ås med hus og noen trær. Island er ellers tom for trær men der er det noen. Øverst kneiser Hallgrimskirka. Den er synlig overalt og viktigste orienteringspunkt. Får du øye på den vet du hvor du er i Reykjavik. Det nordiske huset har sval og konsekvent arkitektur. Det er behagelig her, pent, ikke prangende men med opplagte løsninger. Når vi jobber ser jeg ut et rektangulært vindu, ser over gjessene og rett opp på Hallgrimskirka. Lyset skifter. Når det blir mørkere kommer lysene på kirka til syne.
Plutselig ble vi snakkende om håp. Eller, det vil si jeg babla i vei, iblant gjør jeg det. Det er som føling når ordene strømmer på. Noe eller det meste har jeg vært innom før, men hvordan det kommer ut akkurat der og da, har jeg mindre kontroll på. Når Mette og Sondre ler, gir jeg gass og rabler videre. Også ler jeg høyt og så ler de. Også plutselig har jeg sagt noe. Tror håp kom ut sånn. Det at kunst skal være kritisk og hvis det virkelig skal gjelde så skal man gå inn i det vanskelige. Men at det kritiske kanskje har utspilt sin rolle nå? At det å vise muligheter er det vi må nå? At å gå gjennom det vanskelige også er godt? Og at håp har med det å gjøre. Og at det må da FAAN meg finnes andre måter å uttrykke HÅP på enn som klam spiritualitet? Også sitter jeg der med Sondres sterke orgelfingre og runde øyne. Også sitter jeg der med Mettes lure smil. Også ser jeg på Hallgrimskirka også gjaller det i meg. Også spiser vi sterk tomatsuppe og surdeigsbrød mens islandske damer snakker i mikrofon rett ved. Også er vi enige om at form og 10 årsplaner er bra.
Etterpå ligger vi ute i varmt vann og babler mens gjessene flyr i formasjoner over oss. Flere ganger, faktisk. Det begynte med post- og postmoderne, gikk over til sapiens og kropp, tror jeg. Rødvinen og lammeskanken satt godt da vi vandra gjennom Reykjavik og snakka om en vi kjenner. Inne i Harpa døde jeg litt og måtte gå. De samme islandske damene snakket i mikrofon der og. Mette satt rett og lysende med skjermen sin. Sondre vrengte av genseren, sikkert skoene og, mens han i hvit t-skjorte lyste i stolradene. Selv sneik jeg meg salig ut i det mørke.

5.

Der sitter han, han har langt brunt hår. Det bølger nedover skuldrene, han må ta i det. Han legger det bakover. Skarp nese og en fin bart kommer fram mitt i alt det lange håret. Det ser ny vaska ut, fyldig, naturlig fall og en fast brunfarge. Tenker på han jeg så på trikken i Oslo. Tenker at dette er samme fyren på en god dag. Han sitter i den andre enden av lokalet med hvite duker og deilig mat. Han kaster på hode, manken rister og faller igjen bølgene nedover skuldrene. Han har brune øyne, han må ha brune øyne. Jeg ser barten bevege seg. Han prater. Ikke alene som han på trikken. Han ler, han sitter på et bord med to og ler. Selv sitter jeg i andre enden med Sondre og Mette. Det har vært lang dag, vår siste dag i Reykjavik. Vi logger ut, er enige om at hakke koret med de islandske kunststudentene var vakkert. Alle sto på gulvet, i rommet dekket med papir, og hakket. De tok det med en gang, de hakket langsomt som lyd, og så som knirk, også nesten toner. Det kunne vart en evighet. «Jeg tror han mente pretensiøs. Han sa han likte og ikke likte det.» Rødmer nesten ikke, har vi havnet der? I det for seriøse? Havner det jeg driver med lett i det pretensiøse? Rødmer nesten ikke men overskriften i Aftenposten i våres, svir ennå. «Pompøs». Likeledes den lammende kommentaren etter en prøve i vinter. «Dundrende alvorlig». Prøver å skjønne, skjønner men ser det tydeligvis for sent. Rødmer nesten ikke. Ikke nå, ikke her. Ingen grunn til å skamme seg nå. Kjenner på min egen bart og ser på barten der borte som ler. Håret som faller i bølger. En kvinnes hår på en mann. Det er det det er. Vakkert og ikke opplagt. Ingen grunn til å skamme seg.

Det er uforsvarleg å la ein sekstenåring vere klimakrisa sitt andlet utad. Lat henne sigle umotorisert over Atlanterhavet for ein konferanse, medan tre jagarfly sirkulerer over og passar på. 

Piloten til Icelandair snakkar høgt. Han spør meg om eg verkeleg trur at menneskeskapte klimaendringar kan trumfe det naturen sjølv er i stand til? Vi som lever på ei øy med hundre aktive vulkanar veit betre, seier piloten til Icelandair. Vi har diskutert att og fram lenge no. Har vore innom spørsmålet om kven som forureinar mest: i-land (forbrukskulturen) eller u-land (som brukar olje- og kolkraft og gamle, bensindrivne og ueffektive maskiner. Vi har vore gjennom outsourcing av industri, gjennom fordeling av ressursar i verda, og vi står i stampe. Det er som om vi kjem frå ulike planetar når vi diskuterer dette, og eg blir sliten. Eg er sjølv skuldig, seier eg. Eg kunne ha teke båt til Vestmannaeyar, seier eg, og fortel om flyet vi flydde med. Eg tippar at piloten blir interessert av det, og det ser ut som at eg har rett. Var det ein Dash-maskin? spør piloten. Han spør om det var rutefly eller charter eller privat, og eg fortel at vi var  berre tre, at det var mest som ein busstasjon, den flyplassen, og at det var rutefly men hadde kjensla av å vere privat. Privatsjåfør for tre, jau, og flyet, typen, nei det var ikkje ei Dash-maskin, det var meir som eit sportsfly, seier eg. Eg tenkjer: Det var nesten som å sitje i ein fugl. Så lett manøvrerte han i den kraftige vinden. 

*

Har du høyrt at WOW gjekk konkurs, seier eg. Det har piloten til Icelandair sjølvsagt høyrt. Det er den vegen det går med lågprisselskapa, seier piloten til Icelandair. Dei kjem og går. Dei driv ikkje berekraftig, seier han. Pilotane og kabinpersonalet er overtrøytte. Det går på tryggleiken laus, seier han, og startar flyet, som slepp ut CO2 tilsvarande eit halvt tonn per passasjer. Tur-retur Oslo – Keflavik set eg att eit C02-avtrykk på eit tonn. Eg reiser jo med eit skikkeleg flyselskap som betalar sine tilsette godt, og som har eit blidt og opplagt kabinpersonale. Eg bestiller eit glas vin, som kjem i ei lita flaske av plast. Den blide flyvertinna spør om eg vil ha nøtter til, og gir meg nøtter: gir meg eit lite plastglas med nøtter, og ei lita skei av plast til å spise nøttene med. Eg får eit glas vatn, også, i eit plastglas. Og når eg ber om påfyll, får eg ikkje meir vatn i glaset, eg får eit nytt glas, med litt vatn i. Sidan eg betalar så godt for flybilletten, tek eg meir føre meg enn eg strengt tatt treng, og bestiller endå meir vin. Snart landar vi, snart skal eg manøvrere meg gjennom flyplassen og heim. Eg kjenner på meg at denne drikkinga ikkje er så smart. Kjem eg til å klare å bere bagasjen? Vil eg klare å bere meg sjølv?

Han er forstoppa. Forstoppa i magen. Det gjer vondt. Han blir ond av å ha så mykje vondt. 

Som far sin gjorde mot han, let han smerta si gå ut over meg. Det er jo ikkje greitt. I ei ideell verd ville han ha skjønt at det ikkje er min feil at han har vondt i magen. Han ville ha skjønt at det er urettvist å gjere mitt liv surt berre fordi han er oppblåst. 

Han hakkar på meg. Det kjem så brått på. Eg har ikkje forsvar mot hakkinga. Eg var ikkje vant til den slags hakking. Eg har ikkje noko å ta hakkinga imot med. Eg let han hakke. Hakk, hakk, hakk, 

smekk smekk smakk smakk. Eg ser forundra på han. Au, tenkjer eg. Eg får vondt av smekka. Men det som er vondast, er at han ikkje vil meg vel. Eller er dette min skuld? Er det mitt ansvar å stoppe dette? Er det mitt ansvar å seie ifrå, å oppdra han, å la han skjønne korleis dette går inn på meg? Eg opnar munnen, og fryktar det som kan komme ut av den. Kva om eg kritiserer han? Kva om han blir endå meir sint? Kva om eg berre gjer alt verre? Han held fram. Hakk hakk hakk. 

Eg vil vere som vulkanen. Berre blese ut. 

Eg vil vere som vulkanen. Berre renne over, berre blese ut. 

Eg vil vere som vulkanen, som ikke bryr seg, og som gjer det han må. Åh, 

som eg vil vere som vulkanen, den som nokre gongar er galen i halen og andre gongar stoisk, eg vil stå, berre stå!

Står han rett ved meg, 

det kennest som at han pustar meg opp i andletet, og dyttar peikefingeren mot nesa mi. Hei hei hei, dyttar fingeren på same plass, om og om att, heilt til huda blir irritert. 

Hans skitne finger mot min hud. Huda mi blir skitten. Ei pore blir blokkert. Pora fører ned til eit rom i huda. I rommet ligg talg. Talget skal smøre huda mi. Men pora er blokkert. Talget kjem ikkje ut. Det byggjer seg opp under huda. Nytt talg blir skapt utan at det førre kjem ut. Bakterier forureiner talget. Det pressar seg til slutt fram. Pora opnar seg av presset underfrå, og kvisa tømmer seg. 

Eg vil vere som vulkanen. Berre blese ut. 

Eg vil vere som vulkanen. Berre renne over, berre blese ut. 

Eg vil vere som vulkanen, som ikke bryr seg, og som gjer det han må. Åh, 

som eg vil vere som vulkanen, den som nokre gongar er galen i halen og andre gongar stoisk, eg vil stå, berre stå!

Eg drikk yogi-te og leiter etter harmoni. Vli dytte kvisene ut innanfrå. Drikke heitvatn og sitje her som ei heitvasskelde og dampe og reinske meg. Drikk og ser på te-posen. Den har ein lapp på seg. If you we happy, everybody looks up and shares our happiness. Eg vil vere som vulkanen, den som står i svarte klede. Eg vil vere som vulkanen, som held stand, som stend der, og som står heilt til det ikkje lenger kjem på tale å berre stå. 

17th of August

Angela køyrer inn på motorvegen og spør om det er noko frå gårsdagen ho bør vite om. Det er den typen spørsmål ein burde stille kvarandre om morgonen. «Kva treng eg å vite?» Låg du vaken naken sakna du nokon og kasta deg att og fram? Symte du gjennom natthavet og er trøytt? Var det vondt godt utåleleg, er du opplagt og nysgjerrig eller utsliten og ønskjer meg langt bort?

Eg svarar på ein opplagt måte sjølv om eg sov dårleg. Eg finn kraft frå ein plass, det er dette merkelege med Island: eg finn kraft frå ein plass som ikkje er kvile, søvn, feit mat. Krafta kjem frå noko anna, kanskje det vi opplevde i går, som eg fortel om: Om at vi sklei og symte i lava. At vi forsøkte å klatre eit fjell av lavasand, at sanda ikkje var fast, og at vi var redde. Men på toppen av det raude fjellet stod ein svart gut med kvite tenner og herleg latter. Eg prøver å herme latteren hans. Latteren braut liksom i munnen på guten. Latteren sklei unna, og gjekk frå den djupe låta til den lyse. Det var ein slags latterens stemmeskifte. Røystebreyti. Heiter røysteskiftet røystebreyti på islandsk, eller er det noko som eg sjølv har skapt? Jon meiner at det er mitt ord. Takk, seier eg. Eg vil gjerne at det skal vere mitt ord. 

Vi utforskar omgrepet stemmeskifte. Angela spør: Kan menneske sin røyst bryte gjennom halsen slik gass og lava bryt gjennom vulkanens hals? Kva er vulkanhalsens anatomi? Korleis skapast vulkanens lyd? Litt seinare køyrer Angela av motorvegen og inn på ein sideveg, ut mellom røsslyngen, som ho kallar arctic thyme. Ho tråkkar på steinar, og ser skrått på oss som har gløymt første moselov: om ein tråkkar på mosen tre gongar, då reiser den seg aldri igjen. Eg tråkkar òg på stein. Då gir Angela meg ein opptakar. It is directional, seier ho, og viser meg. Eg fangar den lyden som eg peiker på. Eg peiker på henne, og høyrer henne puste. Pusten hennar er kort og grunn. Angela høyrest redd ut. Skremmer det henne å vere vår guide idag? Vart det for sterkt press, det å skulle vere vår professor? EG får lyst til å ta Angela i armane og gi henne ein klem og seie at vi er saman om dette. Det er ikkje noko ho lærer bort til oss, det er alle lærar av alle. Men Angela har begynt å plukke røsslyng. Ho er djupt konsentrert om oppgåva. Det er å engasjere seg i røsslyngen, seier Angela. Eg oppdagar lyd sålenge. Vidda, ja, vi er på fleire hundre meter over havet no, er full av lyd. Lyden av bakke, vatn, press, stein, fly, folk. Og det er mest Jons prat. Sjølv om Jon, som meg, har soverom ved flyplassen og sjølv om Jon heller ikkje får sove her, så har han ei kraft i seg. Jon tuller og tøver og får Angela til å le, og eg kjem til å tenkje på noko som Jon fortalte. 

Jon var regissør for kinesisek skodespelarar. Dei snakka for lite. Jon fekk nok, og eksploderte. Han kalla dei feige. Han ba dei snakke. Eg veit at de kan snakke, ropte Jon. Når han no gjenforteller den historia, er røysta hans roleg. Så roleg er den at eg blir usikker på om forteljinga er sann. Er historia sin «Jon» den Jon eigentleg ønskjer å vere? 

Angela har gått vidare. Eg går etter henne, og spør kva ho ger. Eg ser etter plants, seier ho.

Powerplants? Planter? Planter. Mose, som vi unngår å tråkke på. Lag på lag; første laget mose, andre laget ørsmå bjørker, planter, ein sopp, slikt. 

Vi køyrer vidare. Det er klår himmel og sol. Bilen er varm. Ventilasjonssystemet er øydelagd. Eitt av vindauga er ope. Det susar i bilen. Eg opnar mitt vindauge på gløtt, eg òg. Jon og Angela pratar der framme. Eg bøyger meg fram, prøver å engasjere meg. Engage with people. Engage with arctic thyme. Same same? Nei, det er ikkje det same. Det var mykje lettare å ha med røsslyng enn med folk å gjere. Ein av dei i framseta spør meg om noko. Hæ? Eg høyrer ikkje. Eg ropar eit eller anna svar, goddag mann økseskaft. Krafta begynner å renne ut av meg. Røsslyng, røsslyng, var eg berre arctic thyme så skulle alt gå så greitt. Men helikoptra kjem over huset vårt halv fire. Det er då dei begynner dagen. Eller startar dagen. Det er då eg vaknar. Halv fire islandsk tid hadde vore heilt greitt om eg la meg halv åtte. Men eg legg meg ikkje halv åtte. Eg legg meg i meir normal tid. Halv ti ti. Eg søv fem og ein halv time på ei god natt. Og på dårlege netter, fire timar. På dagtid prøver eg å ta att kvila eg mista om natta. Eg sett meg i baksetet og lar Jon snakke, lar Jon have the show go on. Og eg let landskapet ligge, berører det ikkje med auga, berre ser og ser og ser utan å tenke. Eller, det er latskap av meg å seie at eg ikkje tenkjer. 

Det er ikkje alltid snilt å stille andre eit spørsmål. Det er ikkje snilt å be menneske om å rope. Mosen blir lei seg av det. Røsslyngen røss av det. Mosen blir dytta på. Lavaen ristar av den. 

Om eg skulle rope, skulle eg rope stopp. Og så stoppar Angela. Angela heller heitt vatn i koppar og legg røsslyng i vatnet. Vi drikk røsslyng, og lyttar til røsslyngen. Vi leiter etter spor i sanden i stranden, og plukkar østersplante. Eg smakar på planta. Den smakar amfibium. Er halvt plante, halvt sopp, nesten fisk. Den smakar ingen ting eg før har smakt, og gir ein kraft eg ikkje før har kjent. 

Jon slides. It looks like he swims in sand. Swimming in lava. 45 years old, and relatively cold lava. I’m old, he says. He walks on, in spite of his sneaker being torn to pieces.

I fold my arm like my grandmother does when she is out walking on a Sunday. Hands folded on my back. Back hunched.

I walk like grandmother did the day when there no harvest to be done, only flaneuring.

My eyes is a meter from the stones. I gather the stones with my glance, amazed by how colourful they are. Aware of the potential of richness of colour in the masses of magma swirling around under the crust.

I look like my grandmum. In peace on the outside. But inside I’m scared. Top of the volcano is hot, not?

I swear, I say, even though I am not a christian: I swear it is warm. My hand on the sand on the top of the mountain. I sweat. (Of course you sweat, we just climed a mountain, Jon says. Soon I climb the last rock. Eight o’clock

in the morning, we should be the only ones climbing at this time of day. But there he is, the salvation, the elf coming, pointing us to a line in the terrain. It is a kind of a road, he says. It takes you to that cross, he says, and points to the crusifix by the foot of the mountain. Easy, he says, Amman, Texan, Eritrean angel and elf. And how are your sneakers, Jon? Not good. But now all is good. No more sliding,

only walking steadily, calmly.

Looking for the eye of the volcano

(Illustration (from Dagsavisen 2016): the kind of cirular crater we expected to find when climbing Eldfell volcano)

Between the Vestmannaeyar airport and the foot of Eldfell, there is a bathtub. The tub once was the source of fresh water for a young man whose ship had twisted around. This man had swum for six hours in icy cold March ocean of the north west, and should not have survived. But he did get to land, did find this bathtub, and broke the ice with his hand, and drunk. He had been in water for all these hours, and nearly dead by frost and dehydration. Frost being the most grave problem, becoming hydrated was suddenly th eeasiest available solution. 

He survived. He lives. Not so very much older than Jon, he is here somewhere amongst us. I think of him when we, a couple of hours later, enter the local bath. I plunge into heated sea water in the Vestmannaeyar Laug. Allthough heated, I find myself thinking it could be warmer. I swim for half an hour, not six hours. I swim under the sun, not the distant stars, and I am all the time safe. «The pool is guarded by 12 security cameras,» says internet. Now – I never came to the laug to pretend to be Gudlaug the brave. I came to dive under, to avoid the sounds of the local children and french tourists. I came to listen to the sound of pipeplanes going from the pool to the geothermal power central, to the ocean. And I do dive down under water, do whole lengths under water, I count one, two, twelve, sixteen strokes. Almost the full length, before breathing. I heard the ocean, heard my ocean, circulation of blood, the whistle of the pressure from behind my eyes. A pressure from all the signs, all the imagination being made possible.

… a report

17th of August: The Surtsey Crew embarks on a day of exploring in the interior and exterior, at Sudurland and in the language, around

Perlan, Hveragerdi – South coast, Krysuvik and Reykjavik. 

With: Angela (driver and workshop leader), Jon and Mette

First stop Perlan: breakfast + overview of the area. View from Mosfellsbæ in the north (?) to Keflavik in the south east (?) etc

First stop: Mid mountain between Kopavogur and Hveragerdi:

we engage with arctic thyme, 

avoiding too close encounter with moss. 

Second stop: A café on the beach. 

Drinking the arctic thyme infusion. What did we gather from it? Associations going from Bygdøy peninsula by Oslo to Chinese tea ceremonies to the polar areas. 

Third stop: Krysuvik

Walk with recorder, headphones and a directional mic: 

Searching for the sound of geothermal and volcanic activity, 

I expect to hear streams and the bubbely bopps of the earth and its waters.

The expectation of earth-water connection, 

yet experiencing an intimacy with airplanes

Forth stop: City

The Erikson Brasserie session: 

We engage with findings from the beaches: Lava stones

Roleplay with the stones

An impulsive text session of spoken word-ish readings. 

A short lecture on construction, deconstruction and reconstruction of language

The world of words

The words of world

Jon Tombre reconstructing his deconstruction piecce

at Erikson Brasserie 17th of August:

The musicality of the beating 

and the meaning of it 

and then just kind of modifying it,

taking out a word, 

and I freaked out a little bit 

as I began with this fist thing

and got this grose image

and I tried to complete the deconstruction

and it was like a gift to fall back to the kiss kiss kiss. 

(Jon Tombre commenting on a spontaneous and improvized excercise of constructing-deconstructing-reconstructing text. In the mobile, internal workshop Surtsey 17th of August, in car and on site Reykjavik – Hveragerdi – Krysuvik – Reykjavik, lead by Angela Rawlings)

In his youth Albert Einstein spent a year loafing aimlessly. You don’t get anywhere by not ‘wasting’ time- something, unfortunately, that the parents of teenagers tend frequently to forget

(Frå Seven lessons in physics (Carlo Rovelli))