Jon Tombre skriver

REKJAVIK / november

1.

18 trikken mot Jernbanetorget. Har med koffert og sekk skal ut og reise. Klemmer meg inn, kofferten trang mellom føttene. Det går akkurat. I det andre sete ligger en ung mann. Han har beina på setet, svarte joggesko og svart hettegenser. Han ligger med beina på sete. Skal jeg sette meg? Vise han at han ikke er alene. Hele den store svarte kroppen velter utover, han ligger helt skeivt. Han har skjegg, er han rusa? Han har hånda langt nedi den svarte joggebuksa. Innimellom rykker det i han. Runker han? Ingen på trikken bryr seg. Ingen på trikken setter seg. Runker han? Han drar buksa langt ned. Ser hvit hud og skinka hans. Han rykker til flere ganger. Ikke en lyd. Trikken ruller forbi Tullinløkka. Han strekker seg ennå lenger. Hånda langt nedi buksa som om den forsvinner bak og forbi mens han fortsetter å rykke til. Runker han? Prøver å ikke se, men følger med. Hodet ligger skeivt mot vinduet inne i hettegenseren. Trikken over Stortorget. Må få med sekken, dra fram kofferten. Den unge pene jenta vis a vis ser ubemerket ut. Smyger over kofferten min. Smiler. Selv klarer jeg ikke å la vær, jeg må se. Er han rusa? Runker han? Burde jeg gjøre noe? Reiser meg, ser rett på han. Prøver å få kontakt, får det kanskje i et glimt. Ser inn i brune øyne, langt hår, ung mann med skjegg. Ser at leppene beveger seg. De beveger seg hele tiden. Blikket forsvinner. Jeg går av. Går av trikken. Jernbanetorget, skal videre. Tenker på det blikket, den mumlingen, skal videre. Skal til Gardermoen. Skal videre til Reykjavik. Tenker på den mumlingen.

2.

Sitter midt på gulvet i den norske ambassaden i Reykjavik. Noen sitter i sofaen bort i der og andre sitter der. Det er helt stille. Sondre tar henda foran munnen. Det er helt stille. Så begynner han en merkelig hakkende lyd. Jeg griper mikrofonen og hører på hakkingen. Det er helt stille, kjenner en spent ro. «hva er Surtsey» spør jeg Mette. Hun ser på meg og begynner å snakke. Hun slipper ikke blikket. Jeg slipper ikke blikket, legger merke til damene i sofaene. De lytter til Mette, samtidig som hakkinga til Sondre pågår. Jeg lytter jeg og, så sier jeg «kanskje vi skal høre hva Sondre mener». Setter mikrofonen foran Sondre, hakkinga stiger og fyller rommet. Det hakkes mer. Plutselig begynner han å snakke. Senja. Han forteller om å være ute på sjøen når tåka plutselig kommer. Jeg tenker på hvor stort havet er. Hvor redd jeg ville vært i en liten båt. Plutselig står jeg der. Vi har planlagt å stå på en rekke og nå står vi. Alle tre på rekke. Vi snur. Damene i sofaen ser på. Vi bare står der. Det går langsomt, kjenner igjen en spent ro. Tenker ikke på noe. Bare står der. Merker at alle ser, særlig når vi snur. Nå puster vi. Det høres. Pust i dette dempede rommet. Sondre har satt i gang en buldrende tone. «hva er Surtsey». Vi lager performance i den norske ambassaden. Dronningen og kongen henger på veggen. Fargene er dempet, det er hyggelig men stivt. Det lukter offisielle Norge. Det er fint å sitte spent, stå rolig, snakke, ta mikrofonen, se inn i øyene til Mette, høre Sondre, løfte armene og sveve med. Vi svever i stuene med ambassadørens blikk på oss. «hva er Surtsey» spør vi, «velkommen til Surtsey» sier vi. Vi er i Reykjavik. Vi er konsa, vi er letta også flyr vi gjennom denne offisielle stua. Det løfter, gjør oss til kunst. Vi blir til kunstnere nå. Nå er vi det. Nå er vi der mens Sonja og Harald ser på. Nesten. Det ligger en bok under kongebilde. Jeg skriver først navnet mitt så performer. Nå ligger det der i protokollen.

3.

Jeg tar av meg klærne henger av alt på en liten levegg. Det er to grader og innimellom ligger noen frosne krystaller i mosen. Jeg står uten klær. Det er glatt så jeg går forsiktig over plankene. Jeg er ikke alene, det er masse folk her faktisk, masse folk uten klær. Noen med lue på men uten klær. Jeg vasser uti elva. Vannet er kok varmt. Jeg finner en kulp og setter meg. Det er som å sette seg i et for varmt badekar. Merkelige lava land. Jeg strekker ut beina, det går. Jeg legger meg bakover, det går når jeg bare gjøre det gradvis langsomt. Det varme vannet renner over hele meg. Jeg blir liggende og le. Alle ler i det varme vannet. Det er masse folk, jeg hører polsk, fransk og nederlandsk. Unge folk uten klær ligger i en stri elv og dupper seg. Det er noe med dette vannet. Jeg blir liggende, jeg legger meg helt ned. Jeg legger bakhode helt ned og kan høre vannet. Jeg snur meg og krabber på magen oppover elva. Kjenner at utenfor kulpen er vannet enda varmere. Det er så varmt at jeg må opp. Jeg står ved leveggen min. Jeg er helt rød. Føttene, leggene, magen, armene – skikkelig røde. Jeg finnes ikke kald. Det er to grader, jeg ofrer t-skjorta og tørker av meg svovel vannet. Godt å stå i den kalde lufta. Det her er som badstue, lenger opp ligger han polske og hviler seg på en isklump. Får på meg klærne og ser de franske som tripper i det varme vannet «c´est trop chaude». Kroppen er annerledes, jeg går nedover med klær på. Hører på alvorlig samtale og kjenner at huden, musklene og hode er annerledes. Det lukter svovel. «Under havet sprekker bunnen, mørkt, mørkt» pugger jeg. Teksten som ikke sitter som jeg prøver å lære. Lavaen er løs å gå på. Skoene er gode å gå i. Jeg er glad jeg har klær nå. «Depersonalisering, var det det du sa?» Alvorlig samtale. Jeg er enig «depersonalisering» passer bra nå.

4.

Vi bor i det nordiske huset, Mette har «sitt» rom og jeg «mitt» rom. De ligger i enden av huset. I går jobbet vi her og. Det nordiske huset er tegnet av Alvar Aalto. Det ligger ute ved et våtmarksområde. Der det ligger gjess i vannet. Innenriks flyplassen ligger rett ved, innimellom buldrer fly rett over. Hele tiden høres suset fra motorveien. Det er en jevn strøm av biler og lys på den andre siden. Byen er bak der igjen, en slak ås med hus og noen trær. Island er ellers tom for trær men der er det noen. Øverst kneiser Hallgrimskirka. Den er synlig overalt og viktigste orienteringspunkt. Får du øye på den vet du hvor du er i Reykjavik. Det nordiske huset har sval og konsekvent arkitektur. Det er behagelig her, pent, ikke prangende men med opplagte løsninger. Når vi jobber ser jeg ut et rektangulært vindu, ser over gjessene og rett opp på Hallgrimskirka. Lyset skifter. Når det blir mørkere kommer lysene på kirka til syne.
Plutselig ble vi snakkende om håp. Eller, det vil si jeg babla i vei, iblant gjør jeg det. Det er som føling når ordene strømmer på. Noe eller det meste har jeg vært innom før, men hvordan det kommer ut akkurat der og da, har jeg mindre kontroll på. Når Mette og Sondre ler, gir jeg gass og rabler videre. Også ler jeg høyt og så ler de. Også plutselig har jeg sagt noe. Tror håp kom ut sånn. Det at kunst skal være kritisk og hvis det virkelig skal gjelde så skal man gå inn i det vanskelige. Men at det kritiske kanskje har utspilt sin rolle nå? At det å vise muligheter er det vi må nå? At å gå gjennom det vanskelige også er godt? Og at håp har med det å gjøre. Og at det må da FAAN meg finnes andre måter å uttrykke HÅP på enn som klam spiritualitet? Også sitter jeg der med Sondres sterke orgelfingre og runde øyne. Også sitter jeg der med Mettes lure smil. Også ser jeg på Hallgrimskirka også gjaller det i meg. Også spiser vi sterk tomatsuppe og surdeigsbrød mens islandske damer snakker i mikrofon rett ved. Også er vi enige om at form og 10 årsplaner er bra.
Etterpå ligger vi ute i varmt vann og babler mens gjessene flyr i formasjoner over oss. Flere ganger, faktisk. Det begynte med post- og postmoderne, gikk over til sapiens og kropp, tror jeg. Rødvinen og lammeskanken satt godt da vi vandra gjennom Reykjavik og snakka om en vi kjenner. Inne i Harpa døde jeg litt og måtte gå. De samme islandske damene snakket i mikrofon der og. Mette satt rett og lysende med skjermen sin. Sondre vrengte av genseren, sikkert skoene og, mens han i hvit t-skjorte lyste i stolradene. Selv sneik jeg meg salig ut i det mørke.

5.

Der sitter han, han har langt brunt hår. Det bølger nedover skuldrene, han må ta i det. Han legger det bakover. Skarp nese og en fin bart kommer fram mitt i alt det lange håret. Det ser ny vaska ut, fyldig, naturlig fall og en fast brunfarge. Tenker på han jeg så på trikken i Oslo. Tenker at dette er samme fyren på en god dag. Han sitter i den andre enden av lokalet med hvite duker og deilig mat. Han kaster på hode, manken rister og faller igjen bølgene nedover skuldrene. Han har brune øyne, han må ha brune øyne. Jeg ser barten bevege seg. Han prater. Ikke alene som han på trikken. Han ler, han sitter på et bord med to og ler. Selv sitter jeg i andre enden med Sondre og Mette. Det har vært lang dag, vår siste dag i Reykjavik. Vi logger ut, er enige om at hakke koret med de islandske kunststudentene var vakkert. Alle sto på gulvet, i rommet dekket med papir, og hakket. De tok det med en gang, de hakket langsomt som lyd, og så som knirk, også nesten toner. Det kunne vart en evighet. «Jeg tror han mente pretensiøs. Han sa han likte og ikke likte det.» Rødmer nesten ikke, har vi havnet der? I det for seriøse? Havner det jeg driver med lett i det pretensiøse? Rødmer nesten ikke men overskriften i Aftenposten i våres, svir ennå. «Pompøs». Likeledes den lammende kommentaren etter en prøve i vinter. «Dundrende alvorlig». Prøver å skjønne, skjønner men ser det tydeligvis for sent. Rødmer nesten ikke. Ikke nå, ikke her. Ingen grunn til å skamme seg nå. Kjenner på min egen bart og ser på barten der borte som ler. Håret som faller i bølger. En kvinnes hår på en mann. Det er det det er. Vakkert og ikke opplagt. Ingen grunn til å skamme seg.