“Jeg kan få brukt både de vare og sårbare sidene av mitt utrykk, så vel som det mere vulkansk ekspressive” seier ljòdmeister Sondre Pettersen, om plassen som Surtsey-prosjektet har i kunstnarskapen hans. Og det var ikkje tilfeldig at ur-crew, regissør og medprodusent Jon Tombre valde nettopp Pettersen til å vere med i Sursey. Tombre kjenner Pettersens individuelle uttrykk og visste at det ville bidra til Surtsey-kvaliteten.
For Surtsey blir til, igjen. Skapnaden skjer for alvor i 2020. Men allereie no har ur-crew Jon Tombre og Mette Karlsvik engasjert nokre av Nordens mest spennande kunstnarar og andre samarbeidspartnarar for å utvekle verket.
Den neste veka vil vi presentere vårt felag, samarbeidspartnarane våre. I dag: Lydmeisteren Sondre Pettersen!
Sondre er utdanna frå jazzlinja på Musikkonservatoriet i Trondheim, og var før dette kjent frå Melodi Grand Prix Junior. Han vann den norske finalen i 2006, og kom langt i den internasjonale finalen. Han driv bandet Draum, og har elles blitt oppdaga av norske teatre. Han har spelt på store institusjonsteatre som Det norske Teater, Hålogaland Teater, Trøndelag Teater.
Tomre og Karlsvik har hatt særs gode røynsler med å jobbe med Sondre tidlegare, mellom anna med unge utøvarar i Ålesund på vårt take on Heksejakt (2016). Sondre spelte-sang også i barneoperaen Majka, jenta frå verdsrommet kjem att (2015).
Sondre vart involvert i Surtsey-prosjektet i oktober 2019, då han skulle bli med oss på produksjonsreise til Reykjavik. Sidan har han vore med, også over havet og til Reykjavik. Der snakke-spelte-sang vi om to unge menneske i ein liten båt på havet. Og det er her mine spørsmål til kunstnaren begynner. Eg lurer på: Har Sondre Pettersen vore på ein liten båt på havet?
SP: Min familie har et feriehus på Senja, en fantastisk vakker øy utafor Tromsø. Rett ut fra Senja ligger «storhavet», som de lokale kaller det. Havområdene her har både vært levebrødet for folk gjennom fiske og turisme, samtidig som det har tatt mange menneskeliv opp i gjennom tiden. Både havet og fjellene på Senja har ofte fått meg til å føle meg veldig liten sammenlignet med de enorme naturkreftene. De har gitt meg en ærefrykt for naturen.
En gang jeg var langt ute på havet her kom havtåka plutselig, uten forvarsel. Det er dessverre umulig å forutse denne tåka, før man plutselig er innhyllet i den. Når den kommer mister man all retningssans, noe som er skummelt siden det finnes områder med mye skjær, sandbanker og store steiner som kan knuse båten. Det er også skummelt å komme for nærme land i visse områder, da bølgene slår inn mot de bratte fjellveggene som stuper ned i havet. Jeg husker at jeg ble veldig redd, da jeg ikke visste hvilken retning jeg skulle ta for å komme meg hjem.
MK: Havet er ein enorm kraft. Men kva med vulkansk kraft. Har du hatt røynsler med utbrot?
SP: Jeg føler at jeg har hatt en del nærkontakt med vulkanske utbrudd, i alle fall av den menneskelige typen. De kan være fantastisk intense, og jeg har opplevd å bli oppslukt og forhekset av dem. Det er lett å bli lokket så nærme at man glemmer at man ikke rekker å komme seg unna når det store lavautbruddet kommer.
MK: Kva forhold har du til geologi som fag?
Gjennom mitt møte med teksten i Surtsey frem til nå har jeg blitt interessert i det å se sammenhenger mellom geologi, mytologi og psykologi. Altså at prosesser og former i naturen kan sees i sammenheng med menneskelige psykologiske prosesser. For meg virker det som at disse sammenhengene ligger dypt i oss og i språket vårt. At også den menneskelige psyke kan ha sine vulkanske utbrudd, mørke og kalde vinterperioder, regnversdager, solskinnsdager eller plutselige fallgruver. Jeg syntes det er spennende at mennesker gjennom tidene har personifisert naturen, som for eksempel i de norske folkeeventyrene hvor fjell og steiner blir levende troll. På meg virker det imidlertid som at vi med tiden har skapt et skille mellom oss og naturen. Vi sier for eksempel at vi går «ut i naturen» og ikke «inn i naturen». I forhold til klimakrisa vi står i og ovenfor, tror jeg personifisering av naturen kan henge sammen med det å respektere naturen, og å forstå at vi er en del av den.
MK: Du har med deg sterke personlege røynsler til Surtsey-prosjektet. Men kva med det handtverksmessige og kunstnariske. Korleis vil du sjølv skildre kunstnarskapet ditt? Og kva får du brukt av deg sjølv i “Surtsey”?
SP: Mitt hovedprosjekt musikalsk har vært bandet DRØM hvor jeg skriver elektronikapop med nordnorsk tekst, spilt av jazzmusikere jeg ble kjent med på Jazzlinja i Trondheim. Debutplaten til DRØM viste seg etterhvert å bli et konseptalbum over et 7 år langt kjærlighetsforhold fra start til slutt, “Drømmen Om Oss”. Som i de fleste prosjektene jeg gjør, jobbet jeg her i skjæringspunktet mellom teater og konsert.
I Surtsey tenker jeg å bruke meg selv som improviserende musiker, med stemme og elektroniske instrumenter. Jeg vil også kunne bruke min erfaring som skuespiller i forhold til arbeid med tekst og bevegelse. Som alltid vil jeg arbeide for å avkle, i forsøk på å komme inn til en kjerne som føles kunstnerisk troverdig, ekte og viktig. Jeg ser for meg at jeg kan få brukt både de vare og sårbare sidene av mitt utrykk, så vel som det mere vulkansk ekspressive.
Det er muleg å erfare eit møte mellom Surtsey & Sondre i Reykjavik i veke 7, 2020.
Surtsey teater 